lørdag 19. september 2009

TRENGER KrF EN LEDERDEBATT?

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem


Med 5,5 prosents oppslutning har Kristelig Folkeparti levert sitt svakeste valgresultat noen gang. Det er både tankevekkende og utfordrende, og i dagene etter valget har det vært lansert flere forsøk på å foreta ”grep” for å snu denne utviklingen. Ett av forslagene – det måtte jo komme! – er en debatt om ledelsen i partiet.


Den ballen bør legges død, jo før, jo heller. KrFs neste landsmøte er ikke før i 2011. Å ha en ”lederdebatt” helt fram til da, vil ikke være annet enn energi på avveier.
Jeg er enig med dem som sier at en partiledelse bør ha sin egen stilling til kontinuerlig vurdering, men er man valgt på et landsmøte, har man fått sitt mandat for den kommende landsmøteperioden. Sett i ettertidens og ettertankens klare lys, er det liten tvil om at det nokså panikkartede grepet KrF gjorde etter valget i 2003, med en ”havarikommisjon” og partilederens avgang, var en gedigen tabbe (noen av oss mente det var en tabbe allerede den gang, men det blir også etterpåklokskap nå!).

Tidligere partileder Valgerd Svarstad Haugland har litt ironisk kommentert at mens ”hennes” resultat fra 2003 på drøyt 6,5 prosent ble beskrevet som en katastrofe, blir årets resultat beskrevet som en liten tilbakegang. Men resultatet fra 2003 ble vurdert opp mot resultatet fra 2001, på over 12 prosent. Da fortonte 6,5 seg som en katastrofe. En tilbakegang fra 6-tallet til 5-tallet fortoner seg faktisk ikke like dramatisk, om det saklig sett er like ille.

Det kan virke som det er noe typisk norsk ved denne gammeltestamentlige syndebukktankegangen som krever lederes avgang i motgangstider. I norsk fotball er dette helt notorisk. I politikken hadde Høyre en ulykkelig tradisjon for dette på 1990-tallet, da partiledere kom og gikk i et halsbrekkende tempo. Til slutt var det ikke spørsmål om å finne den mest egnede, men den minst uvillige. At Jan Petersen til slutt tok på seg den uriasposten forteller bare at her var partiet Høyre heldigere enn de fortjente.
KrF bør ikke gå inn i en slik tradisjon.

Det kan pekes på flere årsaker til at partiet både slet i valgkampen og fikk et svakt resultat. En Jens/Jensen-polarisert valgkamp i regi av media er en av disse forklaringene. Sutrete krav fra mer eller mindre betydningsfulle ”kristenledere” og andre om å være ”tydeligere” og ”enda tydeligere” i ulike spørsmål bidro heller ikke til å løfte partiet. At mange kristne velgere dessuten kastet seg begeistret og ukritisk over ”verdismulene” fra Fremskrittspartiet som om de var margfulle kjøttretter hører også med i dette bildet. Mange la større vekt på Frps uforpliktende snikksnakk om både Israel og ekteskapsloven enn på KrFs klare programvedtak og forpliktelser.

Det er mye å ta tak i når det gjelder arbeidet for å gjenreise både KrF og sentrum som en kraft i norsk politikk. Å begynne en debatt om partiledelsen halvannet år før landsmøtet er definitivt ikke det man skal prioritere nå.

mandag 14. september 2009

SAMLINGSPARTIET OG HISTORIESKRIVINGEN

Anne-May Hogsnes har på selve valgdagen et innlegg i Vårt Land, der hun forsøker å trekke historiske paralleller mellom reaksjonene den gang Kristelig Folkeparti ble dannet i 1933, og den argumentasjonen som brukes mot Kristent Samlingsparti i dag. Innlegget har tidligere vært publisert i avisa Norge I dag, og leverer en historisk analyse som ikke holder mål på noen som helst måte.
I 1933 var KrF et helt nytt parti. Det stilte kun liste i Hordaland, og var ikke kjent for velgerne før få uker før valget. Likevel fikk partiet inn en representant, og var bare noen få stemmer fra å få inn to. Ved valget i 1936 fikk partiet to representanter, begge fra Hordaland, som fremdeles var det eneste fylket man stilte liste i.
Ved det første valget etter krigen, i 1945, stilte man liste i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Kristent Samlingsparti er ikke noe ”nytt” parti ved årets valg. Det har, under forskjellige navn, deltatt ved valg helt siden 1965. Da ble Norges Demokratiske Parti stiftet, det som senere fikk navnet Kristent Konservativt Parti, og som så slo seg sammen med Samlingspartiet Ny Fremtid og tok partiets nåværende navn. I løpet av 45 års deltakelse ved valg, har altså Kristent Samlingsparti ikke klart å få inn en eneste folkevalgt i noe organ, med unntak av i én enkelt kommunestyreperiode i en Finnmarkskommune.
Til sammenlikning hadde KrF, da det partiet hadde deltatt ved valg i 45 år, vært representert på Stortinget hele tiden, hatt en lang rekke ordførere i mange kommuner, deltatt i tre regjeringer, og hatt én statsminister.
Velgerne er i ferd med/har sagt sitt innen dette leses, og de som måtte ha stemt KSP vil sannsynligvis enda en gang ha fått bekreftet at deres parti hører hjemme i sekkeposten ”andre”. Vi andre har allerede fått bekreftet at et parti som snakker med svært store bokstaver om kristne verdier, selv har et nokså tilbakelent forhold til en av de viktigste verdiene: Det å snakke sant, både om seg selv og andre.

Nils-Petter Enstad
KrF-medlem