torsdag 25. februar 2016

Dialog og toleranse



Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Så har nok en Frp-politiker meldt seg ut av Den norske kirke «i protest». Ikke mot sosialisme og godhetstyranni denne gang, men mot dialog med andre troende.





Maurith Julie Fagerland melder seg ut som en reaksjon på at sokneprest Åsta Ledaal i en søndagsgudstjeneste i Trefoldighetskirken i Arendal bytter ut preken med en dialog med en norsk muslim.
For min del kan folk melde seg ut og inn av hva de vil, så ofte de vil og de begrunnelser de vil. Dette behovet for å lage mediestunt av slike valg har jeg imidlertid mindre sans for. Særlig når begrunnelsene ikke blir mer reflekterte enn her.
Jeg skal ikke kommentere at Frp-eren synes det blir for mye toleranse, enda så fristende det kunne være med tanke på hvor det kommer fra. Men all dialog forutsetter en viss toleranse. Det er ikke dermed sagt at man blir overbevist eller skifter mening, men man får kanskje økt sitt kunnskapsnivå – det være seg mye eller lite.
Derfor er dialog bra.
Toleranse handler ikke om å være utydelig på eget verdigrunnlag. Det handler tvert om at man er tydelig på det. Og at man har respekt for det verdigrunnlaget samtalepartneren har.
Toleranse og dialog forutsetter hverandre.
Frp-politikeren mener at man «gjerne (kan) ha en dialog om islam, men ikke i kirka – og i hvert fall ikke under en gudstjeneste», leser jeg på www.nrk.no/sorlandet. Her har hun kanskje ikke helt forstått hva en gudstjeneste er.
En gudstjeneste er langt mer enn bare en preken, som er det leddet man gjorde en endring på i dette tilfellet. Det er også bønn, bibellesning, lovsang og – i en luthersk menighet – sakramentsforvaltning.
Rett forstått er alt dette også dialoghandlinger.
I Apostlenes Gjerninger kan vi lese om apostelen Paulus sitt dialogarbeid i Athen. Han tok utgangspunkt i hverdagen til de han møtte: «Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: «For en ukjent Gud». Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere» (Apg 17, 22-23).
Dialog forutsetter at man er villig til å la seg utfordre på eget ståsted.
Jeg blir verken muslim eller Frp-velger av å gå i dialog med henholdsvis muslimer eller Frp-ere.
Men det kan bidra til å øke min egen forståelse for hvorfor jeg ikke er noen av delene.

Publisert i Agderposten 26. februar 2016

torsdag 4. februar 2016

Drømmen om sentrum




Av Nils-Petter Enstad
Tidligere informasjonssjef i Kristelig Folkeparti


Skepsisen øker innad i Kristelig Folkeparti når det gjelder forholdet til den sittende regjering og rollen som «støtteparti» for denne. Det er det også all grunn til.


Sett fra sidelinja er det vanskelig å se annet enn at regjeringspartiene både oppfatter og behandler støttepartiene i sin alminnelighet og KrF i særdeleshet som en type stemmekveg som skal sikre flertall for regjeringens saker.
Det er mulig statsministerkandidat Erna Solberg hadde en litt naiv forventning om at dersom hun dannet regjering med Frp i stedet for KrF og Venstre, ville dette virke disiplinerende på Frp. I så fall må hun føle seg skuffet. De løse kanonene som det alltid har vært så mange av på Frp sitt dekk triller rundt som aldri før, selv om en av dem er blitt midlertidig nøytralisert gjennom en parkering i Fiskeridepartementet. Selv partilederen, og regjeringens nestkommanderende, åpnet fjorårets valgkamp med en appell til partiets ordførerkandidater om å sabotere et klart vedtak i Stortinget.

«Sterkt sentrum»
Mange fylkesledere i KrF etterlyser derfor «sentrumsalternativet» og «et sterkt sentrum». Det er minnet om de to sentrumsregjeringene Norge har hatt som melder seg; to regjeringer som begge ble ledet av en KrF-politiker.
Men hvor «sterkt» var sentrum i henholdsvis 1972 og 1997?
Faktum er: Ikke spesielt sterkt.
Det var ikke sentrums styrke som gjorde at disse regjeringene ble dannet med henholdsvis Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik som ledere, men den totale, politiske situasjon.

Smal basis
I 1972 var det utfallet av folkeavstemmingen om EF (det het så!) som var bakteppet. Regjeringen Bratteli gikk av som følge av folkets nei, og det var helt uaktuelt for Høyre å danne eller delta i en regjering som skulle forhandle om en frihandelsavtale. Dermed sto sentrum igjen. I historisk perspektiv var ikke det noen dårlig løsning. Korvald-regjeringen står som en «god» regjering i et historisk perspektiv. Men dens parlamentariske basis var smal: 38 av 150 stortingsrepresentanter.
Da Kjell Magne Bondevik dannet sin første regjering i 1997 hadde man også en situasjon der Arbeiderpartiets statsminister hadde kastet håndkledet og Høyre hadde malt seg inn i et hjørne. Dermed var det sentrum som måtte ta ansvar. Den parlamentariske basis for denne regjering var enda smalere: 42 av 165 representanter. Likevel ble dette også en populær regjering; så populær at Høyre og Arbeiderpartiet inngikk et nokså unikt samarbeid for å få den kastet i 2000. Det betalte særlig Arbeiderpartiet dyrt for ved valget i 2001.

Redefinere sentrum
Begge de to sentrumsregjeringene har altså blitt dannet i nokså spesielle politiske situasjoner, men ingen av dem fordi det fantes et spesielt «sterkt» sentrum verken i Stortinget eller blant velgerne.
Av den grunn bør det advares mot at man i KrF låser en eventuell framtidig regjeringsdeltakelse til hva som måtte finnes av muligheter i sentrum. Samtidig bør man kanskje re-definere hva som er «sentrum» i norsk politikk.
Det er ikke gitt at dette begrepet bare skal gjelde for de tre partiene som dannet regjering i henholdsvis 1972 og 1997.

Publisert i Agderposten og Dagen 4. februar 2016