Av Nils-Petter Enstad
Torbjørn Røe-Isaksen tar til orde for et «strengere» NAV; blant annet at flytteplikten skal innskjerpes. Alle som mottar dagpenger må si seg villige til å flytte hvor som helst i landet dersom de kan få jobb der. I den elfenbenstårntilværelsen som Røe-Isaksen befinner seg, høres det sikkert greit ut, og litt «skjerpings» som en god idé. Men dersom han kommer seg ut av elfenbenstårnet noen øyeblikk kan han kanskje koste på seg en refleksjon eller to om hvordan denne innskjerpingen skal foregå i praksis.
Skal eksempelvis en dagpengemottaker fra Mandal pålegges å bryte opp fra familie og nettverk og flytte til Kirkenes dersom det er en jobb til vedkommende der? Eller motsatt? Eller mener han at dagpengemottakerens ektefelle og barn skal bryte opp fra sin tilværelse - skole, arbeid og sånne ting som familier ofte har – og flytte med?
For tiden går det en serie på TV2 der politikere går inn i livet til vanskeligstilte personer og deler deres tilværelse. Kanskje Torbjørn Røe-Isaksen kunne lært noe å bytte ut sin rekesmørbrødvirkelighet med den langt mer prosaiske virkelighet som en dagpengemottaker frister, med en nesten absurd rapportplikt som for eksempel medfører trekk i dagpengene dersom man gjør gratis arbeid for samfunnet som domsmann eller lokalpolitiker?
Publisert i Klassekampen 6. august 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar