Fredspriskandidaten

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

I forkant av det amerikanske presidentvalget i 2016 skrev redaktør Vebjørn Selbekk en leder i avisa Dagen der han konkluderte med at dersom han hadde hatt stemmerett ved dette valget, ville hans stemme gått til Hillary Clinton. Slik tenkte nok det store flertall av nordmenn også, om ikke flertallet av de av avisens lesere som utfolder seg i dens nettforum.

Siden den gang har redaktøren tydeligvis skriftet sinn, og i en lederartikkel datert 11. mai lanserer han president Donald Trump som en «soleklar» kandidat til Nobels Fredspris.
Det er all grunn til både å undre og glede seg over at Nord-Koreas leder Kim Jung-un har sagt seg villig til å møte Trump.
Og det er interessant at Selbekk i sin leder faktisk refererer en del av de absurde kommentarene Trump har kommet med om Nord-Korea.
Men når Selbekk bruker en argumentasjon som ikke kan forstås annerledes enn at han tror Trump på den måten har klart å brøle Kim på plass, sier det mer om Selbekk selv enn om både Trump og Kim.

Kina
Et forhold som ikke nevnes med ett ord i Selbekks lederartikkel, er den rolle Kina kan ha spilt bak i kulissene.
Verken Nord-Korea eller Kim selv kan operere i et vakuum.
Naboen Kina er nærmest en eksistensberettigelse for staten Nord-Korea.
Men i skarp - og klok! - motsetning til Trump, kommuniserer ikke Kinas ledere først og fremst på Twitter.

Reagan
For å begrunne sin teori om at Kim er blitt skremt på plass, begår Selbekk den type slurvete historieskriving som er mer vanlig enn den bør være: Han påstår at en usedvanlig grov og dum «spøk» fra Ronald Reagan i 1984 var det som ga støtet til nedrustningsforhandlingene mellom USA og Sovjet som startet i Reykjavik i 1986. Forklaringen er snarere at Sovjet den gang hadde en leder som var vesentlig klokere enn Reagan, nemlig Mikhail Gorbatsjov.
Med hans navn er man tilbake på nobelsporet: Gorbatsjov fikk som kjent Nobels fredspris i 1990.
Det både kan og bør diskuteres om det er den klokeste fredspristildelingen som har vært gjort, men Selbekk gjør det likevel altfor lett for seg selv når han konkluderer sin lansering av Trump med lettvintheter som at «listen over vinnere inneholder en rekke navn med langt mørkere fortid enn Donald Trump».
Hvem som befinner seg i denne «rekken» av navn kunne det vært interessant å få høre, men ellers er vel det å si at det både har vært skandaløse, så som EU (2012), pinlige, som Obama (2009), og i tillegg en lang, lang rekke av likegyldige tildelinger som ikke huskes for annet enn at de er glemt.

Standard
Men det er noen som alltid vil både stå og skinne som verdige fredsprisvinnere: En Carl von Ossietzky (1935), en Martin Luther King (1964), en Elie Wiesel (1985) eller en Jimmy Carter (2002).
Mer enn Selbekks påstått lange rekke, er det fredsprisvinnere som disse som bør sette standarden for hvem som skal få det som fortsatt regnes som verdens mest prestisjetunge, humanitære pris.

Publisert i Dagen onsdag 16. mai 2018