Av Nils-Petter Enstad
Tidligere lokalpolitiker
Ved nesten hvert eneste lokalvalg dukker det opp grupper med én, og bare én, sak på agendaen. I valgåret 2019 har dette tatt av på en nesten ekstrem måte. Ikke bare har det samme «partiet» dukket opp i en rekke byer, kommuner og fylkeskommuner, men de er også størst på målingene mange steder.
Holder dette helt fram til valgdagen, kan man ende opp med et landsdekkende «ordførerparti» uten noen helhetlig politikk, uten noe skikkelig program og uten en organisasjon, verken lokalt eller regionalt. Dette er en oppskrift på politisk kaos i mange kommuner den neste perioden.
Kjent fenomen
«Én-sakspartier» er ikke noe nytt i norsk lokalpolitikk. Det er heller ikke lokale lister – ofte kalt «bygdelister» - som i noen tilfeller har vist seg å ha en viss «livets rett» i et lokalsamfunn. Noen av dem har eller har hatt en historie over flere perioder i sine kommuner.
Til forskjell fra «en-sakspartiene», har bygdepartiene som regel en tilnærmet helhetlig idé om de lokalsamfunnet de er en del av, selv om perspektivet er og blir lokalt (Jeg kan for eksempel ikke huske at Askimpartiet, som i flere perioder var en del av bystyret i østfoldkommunen jeg bodde i tidligere, hadde noen mening om norsk medlemskap i EU).
Erfaringene med én-sakspartier er helt annerledes.
De går, nesten uten unntak, i oppløsning i løpet av kort tid.
Årsaken er selvfølgelig at denne typen partier ikke har noen samlende ideologi eller noe program utover den ene Saken med stor s, enten dette er hva kommunen skal hete, en skolesak eller, som i år, bompenger.
De etablerte partiene har gjerne et avslappet forhold til disse ensaksgrupperingene, men bompenge-fenomenet har skapt panikk. Regjeringen innkaller til krisemøter og by- og kommunestyrer snur på femøren og fatter vedtak som ligger i grenselandet mellom hysteri og det totalt useriøse.
Panikk
Størst er panikken i regjeringspartiet Frp. Etter å ha hatt det politiske ansvaret for samferdselspolitikken og veipolitikken i snart seks år, og administrert en eksplosjon av nye bomveier, prøver partiet nå å gi inntrykk av å være på offensiven i kampen mot bommer.
Det har selvsagt ingen troverdighet.
Samtidig fører partiet en klassisk Ole Brumm-politikk, der man sier ja til nye og brede veier, men nei til finansieringskildene.
Seriøsiteten i en slik «politikk» karakteriserer seg selv.
En annen side ved årets én-saksfenomen er den aggresjonen og rene pøbeltendensene dette utløser. Nå er det ikke noe nytt at bompenger skaper aggresjon.
Aggresjonsnivået var like høyt da en bompassering kostet fem kroner, som det gjorde midt på 1970-tallet. Femmeren fra den gang ville tilsvare mellom 25 og 30 kroner i dag, ifølge SSBs priskalkulator; de fleste av de bommene jeg passerer ligger under det beløpet.
Det er også et paradoks at mange av de samme som går i svart så fort de hører ordet «bompenger», er de samme som vil ha bedre og bredere veier.
Hvis norske kommunestyrer skal fylles opp av personer med så dårlig selvkontroll og så liten refleksjonsevne, representerer ikke bare bompengepartiene oppskriften på politisk kaos, men på det rene anarki.
Fortjener?
Det heter seg at et samfunn får de politikerne man fortjener.
Men det er ingen som fortjener en tilstand der skjellsord, sjikane og trusler på liv og lemmer for en selv og sine pårørende ser ut til å bli en del av den politiske hverdagen.
Publisert i papirutgaven av Dagen, mandag 3. juni 2019
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar