Regjeringsskifte: Politikk eller mannskap?

Av Nils-Petter Enstad

Venstres landsmøte har vedtatt at partiet ikke vil stå i veien for at en såkalt ”borgerlig” regjering der også Fremskrittspartiet er med, skal kunne dannes etter valget i 2013. Begrunnelsen ligger først og fremst i at Venstre ønsker et regjeringsskifte. Også i KrF tenkes det i de baner: Skal det komme en ny regjering, må Frp være en del av den.

Det jeg savner i disse refleksjonene, det være seg fra Venstre som deler av KrF, er en bevissthet på om man bare ønsker et mannskapsskifte, eller om man ønsker en ny politikk, og hvilke områder dette i så fall gjelder.
Både KrF og Venstre har sagt at de ønsker en ny, mer human asylpolitikk. Det vil de ikke få i en ”borgerlig” regjering der Høyre og Frp er toneangivende.
De samme partiene ønsker en ny klima- og miljøpolitikk. Det vil de heller ikke få med en regjering der Høyre og Frp – sistnevnte er vel det eneste partiet som nekter å innse at det finnes miljøendringer som er menneskeskapte – er med.
Slik kan man fortsette å ramse opp. KrF ønsker endringer i familiepolitikken. Det vil de ikke få fra noen av de partiene det er aktuelt å samarbeide med. Eller bare ideen om et samarbeid mellom KrF og Frp på ruspolitikkens område?
Jeg kan saktens se argumenter både for klokskapen i og behovet for et mannskapsskifte i regjeringskontorene. Det er usunt når det/de samme partiene og politikerne blir sittende med makten i årevis, uten noen egentlig utfordrere. Det har ikke minst de ulike eksemplene man har sett i det siste på trikse/fikse-kultur i regjeringspartiene vist. Jeg tror også at nye samarbeidspartnere og nye samarbeidsmønstre kan føre nye nyanser inn i politikken. Men det blir nyanser. Et systemskifte den ene eller andre veien forutsetter en bevegelse i så store deler av velgermassen at det pr. i dag virker lite trolig at noe slikt vil skje.