KrF og linjevalget

Av Nils-Petter Enstad
KrF-medlem

På mange måter er det en ikke-nyhet når KrF-leder Knut Arild Hareide går ut og sier at a) ja, KrF vil bidra til et regjeringsskifte dersom valgresultatet i 2013 ikke gir et rødgrønt flertall, og b) at det er lite sannsynlig at KrF og Frp i overskuelig framtid kommer til å sitte i samme regjering. I den grad det er noen nyhet i dette, ligger det i at partilederen har satt ord på det de fleste har skjønt i lang tid.

At Ap-nestleder Helga Pedersen finner dette ”overraskende og oppsiktsvekkende” (Dagen 15. september) forteller mest om en politiker som må ha levd i sin egen glassboble dersom det opplagte kommer som noe ”overraskende og oppsiktsvekkende” på en.. At Sp-nestleder Trygve Slagsvold Vedum ønsker KrF med i en rødgrønn regjering er ikke verd et skuldertrekk en gang. Ikke har han mandat til en slik invitasjon, og ikke er den troverdig.
Tidligere SV-leder og rødgrønn minister Erik Solheim sa nylig på et møte i regi av Kristne Arbeidere i Oslo og Akershus at han synes det er ”… leit, og politisk dumt, at den rødgrønne alliansen ikke har klart å bygge et bedre forhold til Kristelig Folkeparti”. Man kan godt si at det er ”for sent og for lite” som erkjennelse betraktet, men det er i det minste troverdig.
Hareide mener, ifølge NTB, ”den rødgrønne regjeringen har vært passive i kampen mot fattigdom og klimautfordringene, og har vist en skuffende vilje til offensiv fremtidsrettet landbruksutvikling”. Deler av asyl- og flyktningpolitikken har ifølge KrF-lederen hatt preg av en kald regelforvaltning i stedet for en åpen human og skjønnsmessig vurdering; stadig ifølge samme kilde. Om dette blir så mye annerledes med en regjering der Høyre og Frp er tungt inne, er det vel noen av oss som er mer enn usikre på. Det samme gjelder familiepolitikken.
Alt dette taler for at KrF kanskje ikke bør legge altfor mye energi i det å bli medlem av en ny regjering, og at et regjeringsskifte først og fremst er viktig for å få fram den dynamikken som er viktig for at et levende, virksomt demokrati skal fungere, og for å få skrudd den politiske arrogansen som særlig preger det største av de rødgrønne partiene ned noen hakk. Diverse saker med opplagte kompisansettelser og ansvarsfraskrivelser tilsier også at noen får mulighet til en time-out og tenkepause.

(Sendt diverse aviser lørdag 15. september 2012)