Sperregrensen - opp eller ned?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Norge har siden 1989 hatt en ordning med en sperregrense ved stortingsvalg. Hensikten med sperregrensen er at den skal hindre såkalt «små» partier i å få for stor innflytelse.

Flere land har slike ordninger, selv om grensen varierer fra land til land.
I Danmark er den på to prosent, i Tyskland fem og i Norge på fire.
Her til lands fungerer ordningen slik at et parti som får en oppslutning som er under sperregrensen kommer ikke i betraktning ved fordelingen av de såkalte utjevningsmandatene i Stortinget, men kan få distriktsmandater likevel.
De som tror at en oppslutning under sperregrensen fører til at et parti automatisk ryker fullstendig ut av Stortinget har derfor misforstått hvordan ordningen fungerer.

Utslag
Grensen på fire prosent kan gi nokså urimelige og tilfeldige utslag.
Ved valget i 2009 fikk partiet Venstre en oppslutning på 3,9 prosent.
Dette ga to distriktsmandat, men ingen utjevningsmandater.
Ved valget i 2013 fikk SV 4,0 prosents oppslutning, noe som i alt ga sju representanter – fem av disse er utjevningsmandater.

Irritasjon
Sperregrensen er et tema som ofte dukker opp både i avisinnlegg og i nettkommentarer i avisene.
Meningene er gjerne svært sterke, og ofte preget av liten og ingen kunnskap om hvordan ordningen fungerer.
At det finnes en del partier med en oppslutning mellom 4-5 og 8-10 prosents oppslutning har lenge vært en sterk irritasjonsfaktor for de såkalt «større» partiene.

Grunnlovsforankret
Både fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har det vært fremmet forslag i Stortinget om å heve denne grensen. Siden sperregrensen er definert i Grunnlovens paragraf 59, om valgordningen, er det ikke gjort i en håndvending å endre denne. Forslagene er da også blitt avvist av flertallet i Stortinget hver gang.
Når det i diverse debattinnlegg tas til orde for at grensen bør heves allerede før valget til neste år, viser dette bare at det er mye å gjøre på folkeopplysningens område.

Ti prosent?
Noen av de mest hissige talspersonene for dette mener dertil at sperregrensen bør være på ti prosent.
En slik sperregrense er det bare Tyrkia som opererer med – nok sagt om et slikt forslag.
Skulle et slikt forslag tas på alvor, og skulle sperregrensen fungere slik disse åpenbart tror den gjør, kunne man komme i en situasjon der både 30 og 40 prosent av velgerne var uten representasjon i Stortinget.
Hva man ellers mener om et slikt scenario: Demokratisk er det jo ikke.
Det er særlig fra velgere som identifiserer seg med høyresiden slike forslag har dukket opp i den senere tid.
Motivet for dem er lett å gjennomskue: De kommer fra folk som irriterer seg over at «småpartiene» KrF og Venstre ikke bare spreller når regjeringspartiene sier «sprell», men insisterer på å ha innflytelse på politikken, slik man faktisk har en avtale om.

Mindretallsregjering
Det er ikke noen ny situasjon i Norge at man har mindretallsregjeringer som er avhengig av «små» partier som sitter i vippeposisjon. Det har faktisk vært det vanlige her i landet siden 1961. Med unntak av perioden 1965-69, årene 1983-86 og periodene fra 2005 til 2013 har samtlige regjeringer vært mindretallsregjeringer.
To ganger har man opplevd at «små» partier med bare to representanter var tunga på vektskålen som gjorde at regjeringen måtte gå av.
Det skjedde i 1963, da SFs tomannsgruppe stemte ned Einar Gerhardsens tredje regjering i Kings Bay-saken, og det skjedde i 1986, da Frp, stikk i strid med hva de hadde lovet velgerne, felte Kåre Willochs regjering på en avgiftssak.

Akseptert
Dette har vært en akseptert del av det parlamentariske systemet i Norge i mer enn 50 år, og samtlige mindretallsregjeringer fram til denne har klart å manøvrere greit i forhold det eller de partiene man har vært avhengig av for å få flertall for sin politikk.
Hvis dette er vanskeligere nå enn det har vært før, er det grunn til å tro at det ikke er småpartiene som er problemet, men regjeringspartienes evne og vilje til å ta disse på alvor.
Når det gjelder sperregrensen, er vel det å si at hvis den skal endres, bør det skje ved at grensen justeres nedover, ikke oppover.
En grense på to prosent, som i Danmark, kan virke fornuftig.

Publisert i Agderposten 24. november 2016